🎲 — mikrobloggeriet luke — luke-1 · luke-2

LUKE-1 - Jeg liker norske valg

Jeg liker Stortingsvalget. Selve demokratiet og sånt er ganske ålreit, men nå tenker jeg på selve prosessen rundt det å velge representanter til nasjonale forsamlinger. Mange U-land som the United Kingdom og USA har ganske dårlige mekanismer for å velge sine representanter. Her til lands syntes jeg vi har fått det bedre til. Jeg tenkte min lukegave til dere kunne vært å forklare hvorfor.

Lokal representasjon vs hele landet.

I de fleste er land er nasjonaleforsamlingen bygget opp av representanter fra mange lokale valgkretser. Storbritannia sitt underhus består av 650 delegater som representerer én valgkrets hver. Dette betyr at den som får flest stemmer i hver valgkrets, representerer den valgkretsen. Dette er ikke bra! Se for deg en valgkrets med to partier hvor det ene vinner med 52% av stemmene. Da er i praksis 48% av valgkretsen ikke representert, og velgerne av det partiet må bare håpe at deres parti klarer å gjøre det opp for det andre steder.

Dette systemet: first past the post, winner takes all har mange uheldige konsekvenser. Det heller mot et to-parti system som sjeldent klarer å representere befolkningen særlig godt. Det fører også til forkalkninger: det er ikke noe vits for partier å kjempe over “sikre” valgkretser, hvor et parti vinner med f.eks 75% av stemmene. Representanter fra slike kretser sitter gjerne over mange perioder og mister kontakten med kretsen sin og slutter å kjempe for dem.

Vi ser dette veldig tydelig i USA når det skal velges president. Det er ikke noe poeng for demokratene å bruke masse tid og ressurser på f.eks South Carolina hvor republikanerne får jevnt over >60% av stemmene. Mesteparten av tiden, pengene og løftene går til vippestatene hvor det faktisk er mulig å vinne alle delegatene fra den staten.

Løsning: flere representanter fra samme valgkrets!

Det er egentlig ikke verre enn det. I Norge har vi 19 valgkretser som til sammen sender 150 mandater til Stortinget. Disse mandatene er fordelt på befolkning og areal. Siden samme valgkrets får sende flere delegater, kan man matche disse opp mot hvordan kretsen stemte som helhet, heller enn å la vinneren ta alle mandatene. Dette er heller ikke perfekt siden mindre partier som ikke er store nok til å få nok stemmer til ett mandat blir ikke representert. Men det løser vi (nesten) med:

Sperregrensen: The secret sauce

Et av knepene vi gjør i Norge som jeg syntes er ordentlig kult er at vi har 19 såkalte utjevningsmandater (en per valgkrets). Etter at alle stemmene er talt opp og de 150 distriktsmandatene er fordelt, ser vi hvordan denne mandatfordelingen sammenligner med hvordan hele landet stemte. Det som ofte skjer da er at mindre partier som gjerne ikke er store nok i hver enkelt valgkrets, men er ganske populær på nasjonal basis (fler enn 4% stemte på dem) er underrepresentert på Stortinget.

Da har vi en algoritme som fordeler utjevningsmandatene slik at Stortinget i større grad matcher hvordan hele befolkningen faktisk stemte. Dette gjør at mindre partier likevel blir representert, og at din stemme på et av disse partiene likevel har noe å si. Venstre fikk f.eks utjevningsmandatet for Sogn og Fjordane, selv om de bare fikk 2.3% av stemmene der.

Så bruk stemmen din, den teller mer enn du tror!