🎲mikrobloggeriet lukeluke-1 · luke-2 · luke-3

LUKE-2 - Headache

I shouldn’t be responsible for what I say
Someone else should be responsible for what I say
There will always be baskets and benches
The cow is for land and the horse is for water

Dette er et utdrag fra mitt favoritt-album fra 2023. Et overraskende tilskudd på lista, delvis fordi albumet bare dukket opp, men mest fordi det tilhører sjangeren “spoken word”. Eller poesi eller monolog, over beats. Ok, så er det ikke så langt unna hiphop, og jeg er fan av produsenten, Vegyn, fra før, men likevel, dette er noe helt nytt for meg. En varm, elegant og britisk mannlig stemme fører meg gjennom en konstant strøm av store og små tanker, og forskrudde anekdoter og refleksjoner. Det henger ofte ikke på greip, men samtidig så har nettopp ordene truffet meg, som musikk-ord sjeldent gjør (jeg er opptatt av alt annet enn tekst når jeg hører på musikk), og ved et par anledninger har jeg til og med grått en skvett. Så det har vært en opplevelse av at, poesi kanskje er noe for meg?

Jeg skriver dog ikke om Headache for å gi en anmeldelse, men fordi jeg plutselig mye senere oppdaget noe som liksom forkludret denne fine oppdagelsen. Det har seg nemlig sånn at stemmen som bærer hele opplevelsen er AI-generert. Og det ble jeg rett og slett skuffa over å høre. Jeg hadde jo blitt kompis med denne kloke fortelleren over timesvis med lytting, og jeg følte han formidlet nære, intime opplevelser så ekte, og så sårt. Jeg kjente på nostalgi, og følelser jeg kunne relatere på et intuitivt plan. Da kan det hende at jeg plutselig følte meg litt snytt. Premissene er på en måte urettferdige. På den annen side, hva har det å si? Var ikke opplevelsen min det samme? Burde jeg være glad for at jeg ikke visste om det?

Dette er interessant, fordi det belyser hva vi (jeg) verdsetter med kunst. Vi er fortsatt inne i en tid der man ikke ønsker å skryte av at man har brukt AI til å skape noe. Blant annet fordi det faktum at noen har lagt energi, innsats, kompetanse og erfaring inn i et stykke arbeid, er noe vi anser som verdifullt og viktig i den kunsten vi konsumerer. Vi vil ikke like et million-maleri bedre, dersom vi får vite at det var slengt sammen på 15 minutter, og for ordens skyld, det var det antakeligvis heller ikke. I tillegg til fraværet av det menneskelige, er det nettopp opplevelsen av at AI-verktøy er en slags “snarvei” til et ferdig resultat som vi ikke synes hører hjemme i kunsten.

Jeg har forøvrig ingen agenda eller ønske om å nå en konklusjon med disse refleksjonene. Det bør noteres at selve teksten, de rare fortellingene i Headache-universet, er skrevet av en ekte person (poet) ved navn Francis Hornsby Clark. Det har mye å si. Det er en stor forskjell på å bruke AI som et hjelpemiddel for å formidle, og det å la AI fullt og holdent gjøre kreativt arbeid for deg. Så jeg skal fortsette å høre på Headache, og jeg synes du skal sjekke det ut. Selv om jeg savner bildet av den ekte, britiske fortelleren, som aldri fantes. Beklager at du nå vet det.