Fjernkohorter?

Samtaler med Julian, Line og Neno har fått meg til å fundere på terskelen for å publisere tekst på Mikrobloggeriet i dag.

Mikrobloggeriet har tre brukerflater: skriveflaten, leseflaten og kodeflaten. Disse disse tre har levd tett sammen så lenge Mikrobloggeriet har levd. Det har gitt oss kohesjon.

Kostnaden på å ha skriving, lesing og koding sammen er at man tvinges til å bry seg om alle tre. Å publisere en tekst blir det samme som å sjøsette ny kode. Skal vi fortsette å gjøre det sånn? Skal vi fortsette å kreve at de som bryr seg om skriving, også må bry seg om koding?

Hvis ikke blir spørsmålet hvordan vi skal håndtere fjernkohorter, kohorter som ikke lever i koden. Det minimale steget er å fortsette å ha fjernkohorter som markdown-filer i et Git-repo, men å tillate skriving i et annet Git-repo enn koden til Mikrobloggeriet. I så fall, hvordan “godkjenner vi” skriving fra en fjernkohort? Her trodde jeg først vi måtte ty til auth tokens eller annen personbasert identifikasjon. Men … det trengs egentlig ikke. Vi kunne sagt at vi stoler på enkelte repoer.

Da må man gjøre en Git push før ting blir publisert, men det er kanskje greit?

Det er også et spørsmål om hvorfor. Er “lettere” godt nok? Jeg liker ikke “det er lettere” som eneste begrunnelse. Hvis vi bare skal gå mot lettere og lettere, ender vi opp med å ikke produsere. Det er lettere å konsumere. Jeg tror heller vi snakker om fokus. Hvordan vi kan gjøre skriveflaten mer fokusert. Og ved å holde oss til Markdown-filer i Git, holder vi oss forholdsvis tett på de arbeidsflytene vi kjenner og støtter. Vi gjør ikke alt for mye i én jafs.

—Teodor