Dylan, sakte

Jeg har visst blitt gammal!

Jeg prøvde å sette på Spotify på kontoret her om dagen. Det var snakk rundt meg, og jeg klarte ikke komme videre. Trykk play, få noe greier anbefalt til meg. Et minutt senere stoppet jeg musikken. Det var så mye greier. Høylytt, høyt tempo power metal. Så noe pump-pump for å få opp pulsen på fest. Så “End of Line” fra Daft Punk-lydsporet til Tron Legacy. Pump pump pump. Stemning. Fortere. Jeg stoppet Spotify, og fant meg et annet rom for å gjøre ferdig tingen jeg jobbet med.

Uka etter satte jeg på det første ABBA-albumet. Jeg hørte hele. Gøy å utforske en så viktig kilde til popmusikk. Men hva er substansen?

Substans, ja. Jeg liker “Blowin’ in the Wind” med Bob Dylan. Det er så enkelt. Sang, gitar, litt munnspill. Ikke så mye greier. Jeg fant låta på albumet The Freewheelin’ Bob Dylan. Så satte jeg på hele. Like etter kommer “Masters of War”.

Come, you masters of war, you that build the big guns
You that build the death planes, you that build all the bombs
You that hide behind walls, you that hide behind desks
I just want you to know I can see through your masks

Hør på det der. Idioter sitter bak pultene sine, i slottene sine, og dirigerer folk rundt! Krigsprofitør på 60-tallet eller oppmerksomhetstyveri-profitør på 2020-tallet, forskjellen er kanskje ikke så stor?

Jeg har fått sansen for å høre på Dylan, sakte. Det roer ned maset. Det gjør opplevelsen litt enklere.

(Les gjerne også LUKE-2 - Headache av Julian, om opplevelsen av AI-generert musikk).