🎄mikrobloggeriet olormolorm-10 · olorm-11 · olorm-12

Objektiv trynefaktor

Jeg leste nylig halve Mark Seemans bloggpost, Are pull requests bad because they originate from open-source development?.

Jeg antar at den siste halvdelen er argumentasjon for hvorfor det kanskje ikke stemmer at pull requests er bad fordi de kommer open-source-utvikling. Men som sagt har jeg bare lest halve.

I første halvdelen gjør Mark sitt ytterste for å stålmanne argumentasjonen han argumenterer mot. Først ved å prøve å gjengi originalargumentet så nyansert som mulig. (Denne teksten handler ikke om det.) Så ved å flagge sin egen predisposisjon og forutinntattheter. (Denne teksten handler om det.)

Mark forteller om hvordan han fortrekker pull requests over parprogrammering eller gruppeprogrammering. Han anser seg selv som introvert og mostly prefer solo activities. Han forteller om hvordan han foretrekker å jobbe hjemmefra, hvor han får plenty anledning til dyp fokus. Til forskjell fra å jobbe på et bråkete kontor, med lang pendleavstand. Han føler han får stort utbytte av fleksibiliteten han får av å jobbe ansynkront.

Der stoppet jeg å lese fordi jeg begynte å tenke.

Hvor mange av mine “profesjonelle” meninger om hva som er bra og hva som er dårlig er egentlig personlige preferanser? Det er sikkert ikke så vanskelig å selektivt velge seg overbevisende argumenter for hva enn preferanser man helst så at var sanne.

Jeg er dårlig til å fullføre ting, så for meg er det veldig nyttig å bryte oppgaver ned i veldig små steg, som alle gir litt og litt verdi. Det er en slags personlig work-around for min personlighetstype — men også et råd jeg gir andre i øst og vest med en slags implikasjon om at det i de fleste tilfeller er bedre enn å ta større steg. Min personlige preferanser stemmer nokså godt med hva som er ansett som god praksis av toneangivende stemmer i min boble.

Men det kan jo være at de i min boble bare har samme personlighetstype som meg. Og at de gode almenne rådene deres egentlig bare er ting som har fungert for dem. Også har de kanskje korrelerende personlighetstrekk som gjør at de ender opp som toneangivende.

Det kan også være at min boble også er et resultat av selektivitet. At jeg har endt opp i min boble ved å lytte til folk som sier ting jeg allerede er enig i. At det finnes konkurrerende, like gyldig bobler for en hver personlighet.

Hvem vet? Jeg tror i hvert fall ikke at min “jeg blir mindre distrahert av å jobbe sammen med noen” har en moralsk upper hand over “jeg er mer fokusert når jeg jobber alene”.