LUKE-16: Delt forståelse av hva som er bra

Godt samarbeid krever at vi har en felles forståelse av hva som er bra. Det er ikke nok å ha et mål vi skal oppnå—vi må vi må vite hva som skiller en god løsning fra en dårlig løsning. God kode, godt design, god produktledelse. Når den delte forståelsen av hva som er bra er på plass, blir samarbeid bedre. Når jeg forstår hva Neno og Bendik jobber for å oppnå for å få et design godt, vet jeg hvordan jeg kan bidra som teknolog.

Er det én leder, eller mange som tar initiativ?

Romerske soldater i skilpaddeformasjon. Bildet er fra Wikimedia, åndsverket er offentlig eiendom.

Soldater i hæren til Romerriket ble ikke bedt om å tenke selv. De fikk trening i å bidra i formasjonen som var bestemt, og straff om de gjorde noe annet.

En gruppe soldater med spyd og høye skjold i en tett formasjon var vanskelig å trenge gjennom.

Disiplin og kontroll er ikke lenger nok for å vinne i strid. David S. Alberts har ledet flere NATO-forskningsgrupper i arbeidet om hvordan militærorganisasjoner bør struktureres, og skriver i Power to the Edge på side 5:

Power to the edge is about changing the way individuals, organizations, and systems relate to one another and work. Power to the edge involves the empowerment of individuals at the edge of an organization (where the organization interacts with its operating environment to have an impact or effect on that environment) or, in the case of systems, edge devices. Empowerment involves expanding access to information and the elimination of unnecessary constraints. For example, empowerment involves providing access to available information and expertise and the elimination of procedural constraints previously needed to deconflict elements of the force in the absence of quality information.

Moving power to the edge implies adoption of an edge organization, with greatly enhanced peer-to-peer interactions. Edge organizations also move senior personnel into roles that place them at the edge. They often reduce the need for middle managers whose role is to manage constraints and control measures. Command and control become unbundled. Commanders become responsible for creating initial conditions that make success more likely and exercise control by:

Creating congruent command intent across the enterprise;

Allocating resources dynamically; and

Establishing rules of engagement and other control mechanisms that the fighting forces implement themselves.

Sammenliknet med militæret går utviklingen i IT fort. Vi trenger at beslutninger kan tas nær problemene vi løser.

Delt forståelse av hva som er bra—når mange tar initiativ

Men hva skal vi gjøre? Når vi sitter på kanten, og har problemet? Skal vi peise på med magefølelsen vår? Hvis alle gjør sin egen greie, har vi ikke én plan. Da er vi ikke ett team.

Finnes det et alternativ?

Ja.

Alle på teamet bidrar med kompetanse på sin ekspertise. Innen hvert fag er det forskjell på det som er bra, og det som er dårlig.

Du er ansvarlig for å bygge delt forståelse av hva som er bra, innenfor din ekspertise.

Som utvikler, designer eller produktleder er du på teamet du er på av en grunn: ekspertisen din er ønsket. De som har andre jobber kjenner ikke faget ditt. Det er derfor vi jobber kryssfunksjonelt. Innenfor samme fag er det heller ikke åpenbart hva den beste løsningen er. Ett design er klart og rent, uten distraksjoner. Et annet forklarer tydeligere til brukeren hvordan produktet skal brukes første gang.

Hvordan bygge fagmiljø når folk er utleid i oppdrag?

I oppdrag er det nok å gjøre. Får du lært noe av andre i Iterate da, eller ser du bare menneskene i teamet ditt? Får du bidratt til fagmiljøet i Iterate, eller melder du deg ut?

Vi har ofte mye å gjøre når vi er i oppdrag. Får vi tid til å bygge fagmiljø i tillegg?

Et godt fagmiljø har mange aspekter. Ett aspekt er delt forståelse av hva som er bra. Sindre og jeg har både likheter og forskjelliger i hvordan vi liker å skrive kode—men vi har en forståelse av hva den andre synes er bra. Vi trenger ikke bli 100 % enige, og gjensidig forståelse er uansett et godt steg mot enighet. Delt forståelse av hva som er bra.

Mange som koder har lært teori om koding i løpet av utdannelsen. I praksis må vi ta valg teorien ikke svarer på.

Mikrobloggeriet er et verktøy for å dele hva du synes er bra, uten styr!

Når du kjører mblog create, får du åpnet en fil med fire spørsmål:

Hva gjør du akkurat nå?
Finner du kvalitet i det?
Hvorfor / hvorfor ikke?
Call to action—hva ønsker du kommentarer på fra de som leser?

De spørsmålene er laget for å grave fram hva du synes er bra med det du jobber med nå. Du får reflektert over om du er fornøyd med det du gjør, og du får åpnet for diskusjon.

Tusen takk til dere som har delt på Mikrobloggeriet i desember.

Håvard, Julian, Finn, Sindre, Thusan, Kjersti, Rasmus, Pernille, Richard, Camilla, Ole Jacob, Lars, Ella, Rune og Anders: tusen takk for at dere har skrevet om noe dere bryr dere om under advent i 2023! Det er første steg for at andre kan forestå hva dere synes er bra.

—Teodor

LUKE-15 - Den vanskeligste praten med investorer

Investorjakt og kapitalinnhenting er bortebane for de fleste gründere. I dialogen med investorer er vi derfor ofte mest komfortable når vi snakker om hvem vi er, hvilket produkt og selskap vi bygger, og hva vi har oppnådd frem til nå.

Dette er relevant og viktig, men det er ofte ikke det investorer bryr seg mest om. Jeg har derfor lyst til å dele noen raske erfaringer om hva investorer bryr seg mest om og hvordan vi best snakker om disse temaene.

Investorer bryr seg selvfølgelig om hvem vi er, hva vi bygger og hva vi har fått til. Det er en essensiell del av historien som vi må fortelle for å få dem interessert. Men vi øker sjansen betraktelig for å gå fra en hyggelig prat til seriøs dialog og investering hvis vi tar med to ting til:

Hvor vi skal
Hva eierne i selskapet kan forvente seg

1. Hvor vi skal

Kortversjon: Si det med tall (ja, det rimer :)

Investorer går sjelden inn med en investering med mindre de forstår hva pengene de investerer skal brukes til. Får å forklare dem dette, må vi fortelle om hvor vi mener selskapet skal gå herfra. Her er det fint å snakke om langsiktig visjon, og så gjør det mer konkret gjennom å snakke de neste 1-3 årene. Her er det mest effektivt å bruke tall til å kommunisere hva vi tror fremtiden skal bringe: Hvor mye omsetning, hvor stor vekst, hvor mye overskudd og så videre.

Slike tall, som vi ofte kaller projeksjoner er noe mange innovatører ikke er så komfortable med. Jeg tror det har å gjøre med at vi liker å være datadrevet, og at tall om fremtiden føles spekulativt og generelt vanskelig å si noe om.

Det man må huske her er at dette vet også investorene. Iallefall de gode investorene. De har kanskje stått der selv en gang og følt på det samme. Men de vil allikevel se noen tall om hva vi tror vi kan få til. Uten et slikt siktepunkt oppfatter de ofte investings-caset som for vagt til at vi får vippet dem over til å faktiske investere.

2. Hva eierne i selskapet kan forvente seg

Kortversjon: Si når du tror investorene får tilbake mer penger enn de puttet inn

Investorer vil gjerne også høre noe om hvordan de får pengene sine tilbake, og da aller helst mye mer penger enn det de opprinnelig investerte. Nok en gang blir dette spekulasjon om fremtiden, og nok en gang vet også inverstorene at det er spekulasjon. Men de ønsker her også se at vi har noen tanker om hvordan dagen “alle” får betalt vil arte seg.

Dette kan være salg av selskapet, mulighet for del-salg av aksjeposter eller utbytte. Det man sier her bør være beregnet utifra tallene man kom med under punkt 1), hvor vi skal.

Denne delen av pitchen omtales ofte som “equity story”.

Oppsummering

Min erfaring nå etter å ha jobbet utenfor komfortsonen med fundraising i flere omganger, er at jo mer jeg “eier” disse to punktene, desto mer overbevisende blir jeg i investordialogene. Dette blir fort til en positiv feedback-loop, hvor også investorene blir mer gira og det igjen gir meg bedre selvtillit, som igjen gjør at jeg pitcher enda bedre til den neste investoren, som igjen gjør at jeg kommer i dialog med enda flere investorer, og så videre.

Som gründer eller innovatør kan det være vanskelig å knekke denne delen av pitchen alene, og derfor kan det være lurt å få hjelp til å forme disse to punktene, gjerne av noen som har gjort det før. Men klarer man det så kommer man til et mye bedre sted, og man får bedre fremdrift.

Og plutselig går det fra å være utenfor komfortsonen til å bli innafor (og tilogmed litt gøy :)

Pålydende

Kontekst er antall aksjer i et selskap og aksjekapital ved oppstart av nytt selskap.

Dett må ikke forveksles med selskapsverdi, som ofte brukes ved kapitalutvidelse (også kalt emisjon).

Si at et selskap opprettes:

Da kan man selv velge antall aksjer i selskapet. Det er ganske normalt å velge 30 000 aksjer. Siden det er et krav om at selskapet må ha en aksjekapital på minimum NOK 30 000,- ved oppstart, så blir da pålydende NOK 1,- per aksje.

Man kan også velge å ha 100 000 aksjer og sette inn en aksjekapital på NOK 100 000,-. Da blir pålydende også NOK 1,- per aksje.

Man kan velge å ha 100 000 aksjer og sette inn NOK 50 000,-. Da blir pålydende NOK 0,5 per aksje.

—Rune

LUKE-13

Hej och välkomna till Ellas julekalender-inlägg!

När jag bestämde mig för att bidra till julekalenderen och skriva ett blogginlägg så visste jag inte riktigt vad jag skulle skriva om, men jag hade flera idéer. Olika saker jag läst om och tänkt på den senaste veckan, som jag tänkte kunde vara intressant att dela med mig av. Jag tänkte först att jag kanske skulle skriva något om denna artikeln som jag läste nyligen och tyckte var intressant. Den handlar om att gamla filosofer och ny forskning är eniga om att chansen att vara lycklig är mindre för de som uppfattar komplexitet, alltså har mer kunskap eller större intellekt (kanske är det därför så många har sina lyckligaste minnen från barndomen!).

Jag funderade också på att skriva om det som hände på COP28 och direkt efter. Kortfattat så enades alla FN-länder om att världen ska “röra sig bort från fossila bränslen” (det är fösta gången på nästan 30 år som dom har nämnt orsaken till klimatkrisen i avtalet vars syfte är att begränsa just klimatkrisen. Låt det sjunka in). Men bara dagen efter klimatoppmötet säger Norges olje-och energiminister att klimatavtalet “endrer ingenting for Norge” och Offshore Norge delade nya tal som visar att dom förväntar sig 9% ökning av investeringar i olja och gas nästa år.

Men jag ska inte mala på mer om detta. Ni kan googla, fråga mig eller läsa mer här. I helgen hände nämligen något som fick mig att ändra mig. Något som fick mig att bestämma mig. Det är dags för mig att prata om något som jag länge velat prata om, men inte riktigt vågat.

I helgen gjorde Stopp Oljeletinga ett försök att störa världscupen i Trondheim. Det var egentligen inte det som fick mig att bestämma mig. Det jag reagerade på var det som följde. Hoten, hatet. Rubriker i tidningarna och citat som “De skulle hatt juling hele gjengen” och “Hvis de blir hatet, fortsett sånn”. Kommentarsfält fylls av hårda ord. Idioter, tullinger, dere bør skambankes, skulle ha klint alle i bakken med balltre i bahue. Det är ett hat som många av Stopp Oljeletingas aktioner möts av, framförallt de som är riktade mot sportevenemang. Jag har full förståelse för att det är frustrerande när klimataktioner påverkar och kanske till och med förstör för en själv. Det jag inte förstår är hur detta hat och hot mot klimataktivister kan vara så normalt och accepterat i samhället. Hur kan så många vara så arga på dom som tar personliga risker och gör stora uppoffringar för att vi alla ska få en bättre framtid?

Det är nu det blir personligt. Jag gick nämligen själv med i Stopp Oljeletinga tidigare i höst, och har deltagit i flera aktioner. I samband med att jag gick med, gjorde jag några anteckningar som jag vill dela med mig av. I bästa fall kan dom bidra till ökad förståelse, spännande samtal eller nya tankar.

En septemberdag:
Det går upp mer och mer för mig, det jag trodde att jag redan visste. Hur många som ska dö, som redan dör, av klimatförändringar. Jag läser en bok skriven av en klimataktivist, som i många år jobbat inom olika organisationer för politisk förändring. Han talar klarspråk om klimatförändringarna och vad de innebär, hur det är att leva under denna tiden, att jobba med att försöka skapa en bättre framtid trots konstanta motgångar. Om hopp och tvivel, folk som sliter för att skapa en bättre framtid, men också om dom som jobbar i motsatt riktning, kanske inte bara för att dom är dumma och tänker kortsiktigt men också för att dom som är rika nog kanske kan få fördelar av klimatförändringarna. Jag funderar på att gå med i Stopp Oljeletinga och hör deras budskap. Jag läser en bok som utspelar sig på landsbygden i Sverige sent 1800-tal, där dom lever på så extremt lite och svälter i torkans år. Tänker på hur otroligt långt borta det känns, men hur nyligen det ändå var det vanliga. Så läser jag Magda Gads rapportering från Afrikas horn, om flera års torka till följd av klimatförändringarna, och inser att det pågår svält värre en den i min bok, just nu, i den del av världen som drabbas hårdast av klimatförändringarna men har bidragit minst till att orsaka dom. Där dör två personer varje minut.
Ju mer jag läser, desto mer förminskande, nästan löjligt, känns det att prata om smältande glaciärer och snöfattiga vintrar. Visst är det en annan sida av samma mynt - kan vi stoppa smältandet så förbättras också torkan - men det här handlar inte om vackra vyer eller skidåkning. Det handlar om död, eller kanske liv.

En regning oktoberkväll:
Jag var på ett öppet möte med Stopp Oljeletinga, tre saker minns jag bäst. Det första är det öppna, ärliga, allvarliga uttrycket hos personerna som var där. Det andra är begreppet “soft denial” - ett tillstånd som de flesta är i, där vi inte riktigt låtsas om vidden av klimatförändringarna, för om vi gjorde det, hur skulle vi då kunna göra annat än att stå på barrikaderna? Det tredje är hur dom pratade. Han pratade monotont, sluddrigt, med en låg röst, trött på att behöva gå igenom all denna faktan en gång till. Hon pratade med gråt i halsen, vädjan, hon slåss ju för hennes liv, och för andras. Och jag blev övertygad. Inte om att det kommer funka, just metoden civil olydnad, men att vi måste försöka. Göra allt vi kan, testa alla metoder. De har bara ett krav, det är ett otroligt lågt mål, det verkar omöjligt att inte hålla med om. Att inte dela ut nya licenser för oljeletning.

Men jag tvekar ändå, för jag är rädd. Rädd för något mer omedelbart än klimatförändringarna. Rädd på ett mer själviskt plan. Jag är rädd för konsekvenserna, tvekar för att jag inte är beredd att ta dom. Konsekvenserna av civil olydnad. Jag är rädd för straffen. Jag vill inte betala böter, hamna i häkte eller fängelse, inte ens bli bortburen av poliser. Och jag är rädd för vad folk kommer tycka, tänka, säga. Hoten, hatet. Sug min kuk, jävla puckon, ni borde avrättas, sånt som sägs efter lite färgpulver i målgången på en tävling i rullskidåkning. Dom bara förstör, dom gör folk arga, så jävla dumma. Orden jag hört närstående säga om tidigare aktioner, soppan på (glasrutan framför) Skriet. Om jag går med, så kanske jag inte berättar det för så många.

Men ännu mer rädd är jag för konsekvenserna av klimatförändringarna. Det är väl därför som jag måste göra detta.

Sedan jag gjorde dessa anteckningar har jag själv fått uppleva hoten och hatet. Och jag har hört aktivisterna prata, innan och efter aktionerna. Jag har upplevt deras omtanke och mod, jag har sett dom rädda, ledsna, och beslutsamma. Jag har varit en av dom, planerat aktioner, delat min oro, sett den i deras ögon med. Jag vet att ingen av dom deltar i aktioner för att dom tycker det är kul, ingen gör det med lätthet.

Varför vi, trots all ilska, använder oss av metoden med icke-våldsam civil olydnad kan vi prata mer om nästa gång. Idag vill jag att vi fokuserar på hatet. Varför riktas allt detta hat mot oss? Är ilskan mot oss rimlig? Eller hör den egentligen hemma någon annan stans?
Vi menar att kritiken hellre bör riktas mot det verkliga problemet – utvecklingen av olje- och gasindustrin mitt i klimatkrisen.

P.S. Det är viktigt att veta att Stopp Oljeletingas aktioner är “non-violent”. Det betyder att dom är fredliga, att det är viktigt att inte orsaka skada. Vi ska vara passiva och inte ens försvara oss om vi blir attackerade.

LUKE-12 - Anbefalinger fra 2023

Jeg velger å bruke luken min på å skrive en slags oppsummering og anbefalinger fra ting jeg har likt i 2023. Ganske så fritt etter hva jeg kommer på en mandags ettermiddag.

Jeg koste meg veldig med Lincoln Highway av Amor Towles i sommer, så mye at jeg endte opp med å også lese de på andre bøkene han har gitt ut. Den handler om to brødre som flykter fra fortiden sin i midtvesten og setter kursen mot California, men blir raskt innhentet av den og må sette kursen mot New York i stedet.

Jeg fortsetter med å anbefale ting som er et par år gamle, Susanna og David Wallumrød laget et veldig flott live-album i 2021, Live. Rolig og stemningsfullt.

Ferskere og mer fart får du med Andre Rolighetens Marbles.

Det er kanskje litt rart å kåre den til årets beste TV-serie, når bare halvparten rekker å komme ut i 2023, men det er utrolig gøy at Fargo endelig er tilbake (i Norge finner du den på HBO Max). Det er en antologiserie, det vil si at hver sesong er sin egen lille historie med nye karakterer, så selv på sesong 5 er den et friskt pust. Det de har til felles er at de alle er i Minnesota-området og tar med seg noe av stilen, og brutaliteten, til spillefilmen. Som jeg leste et sted, sesong 5 er en god blanding av “Hjemme Alene” og “True Detective”.

Til slutt en faglig anbefaling, Kent Beck har gitt ut en ny bok Tidy First? Her er spørsmålstegnet viktig, når skal man ryddige i koden? Når det er avklart, du må gjøre det som lønner seg mest, kommer det en rekke tips til hvordan rydde. Les mer på substacken hans.

LUKE-11 - For forbrukere

Vær en god forbruker!

En ting jeg har irritert meg over helt siden jeg måtte kjøpe mine egne ting her i livet, er planlagt foreldelse (kanskje kjent bedre som “planned obsolence”). Jeg irriterer meg også over produkter med dårlig kvalitet. Det verste er kombinasjonen av disse.
Fight me, big corp!
jk

Hva?
La oss ta et eksempel:
McDonalds, Coca Cola og Capri Sonne.
Dette er alle eksempler på produkter som skal smake likt i hele verden. Forrige setning er en løgn, i Europa er det stort sett sukrose som brukes som søtningsmiddel, kontra glukose-fruktose sirup (HFK) rundt om i verden. Uansett, de gangene jeg kjøpte meg Coca-Cola etter fotballtrening i Kåffa-hallen, så hadde jeg en forventning om hva det skulle smake. Var jeg heldig, så smakte den litt feil.

Hvorfor var jeg heldig om det smakte feil?
Jo, for da kunne jeg ta bilde av produksjonsstemplingen, sende en mail til kundeservice, og få hele TO poletter jeg kunne bruke på ny brus. Jeg har seiret over big corp! Det samme gjør jeg dersom cheeseburgeren smaker feil, mangler sylteagurk eller bare ikke står til forventningene.

Som 15-åring hendte det jeg tøyde strikken litt, og begynte å klage på at et av speileggene i min nyinnkjøpte Haribo Stjernemix manglet eggeplomme, riktignok funket det fint hos Brynhild da bringebærdropsene var smeltet sammen.
Eller da Ballerina-kjeksen manglet det digge i midten.
Eller da Troikaen hadde sukkerblomstring på seg.

Leser du fortsatt?
Nå er det jo juletider, og hva passer ikke bedre enn en historie om julegaven min som er godt over 10 år gammel, riktignok ikke i samme form eller farge lenger, men gaven lever fortsatt! Jeg fikk meg et nytt par hodetelefoner. De fungerte veldig bra, men etter å ha blitt most ned i en sekk hver uke, så begynte ulempene med plast å vise seg.
Ting knakk, gaffaen var for svak.
Jeg ville ikke bruke penger på nye hodetelefoner!
15 år gammel skrev jeg følgende:

My question is that if i’m getting another * modellnavn * because my current one is having huge difficulities.
When I was listening to some music yesterday suddenly it came a very high pitched noise for about thirty seconds, then I turned it off, and the same thing appeared. I replugget it and now its blinking green while it’s turning off and on..
Please help me solve this.

Som svar fikk jeg:

Thank you for contacting * firma *’s Customer Care.
I discuss the issue with my supervisor and we are happy to fulfill your replacement without pick-up procedure.

Nice, jeg fikk både beholde mitt gamle, og få et nytt!

Jeg talte akkurat 59 e-postkorrespondanser mellom meg og dette firmaet. Det har resultert i 3 nye datamuser, 5(?) hodetelefoner, hvor jeg alltid har fått toppmodellen tilbake (de sluttet å produsere den jeg fikk i gave for 7 år siden).

Hva har jeg lært av dette?

Spør du, så får du.
Vær bevisst på rettighetene dine som forbruker.
Er kundeservice vanskelig, vær vanskelig tilbake. Du kan for eksempel si at du skal bleste svaret dems til alle du kjenner, aldri handle på butikken igjen (det fikk Kiwi til å slette parkeringsboten min), eller at du blir veldig skuffet over merkevaren, som du har støttet i alle år.
Forvent kvalitet.
Kjøp kvalitet.
Kontakt produsent først, butikken sender deg som regel dit.
Det kan godt være din egen feil, Norrønna sendte meg en ny glidelås etter jeg rev i stykker den opprinnelige.
Tenk cost per use, høy pris betyr ikke nødvendigvis dyrt.
Vedlikehold er lurt.

Hvis man som forbruker er flink på dette, så blir produsentene forhåpentligvis flinkere til å produsere ting som varer.

Mine topp “Buy it for life” ting/merkevarer:

Kitchen Aid i metall fra 70-tallet
Ordentlige lærsko med Goodyear-welt eller tilsvarende
Swiss Army multitool
Voksede jakker
Klær uten spandex
Elektriske ting uten smart-drit, jo mer kretskort, jo fler ting feiler

Apropos elektriske ting som feiler, jeg lærte forleden dag om eFuse, en slags programmerbar sikring.

AMD says overclocking blows a hidden fuse on Ryzen Threadripper 7000 to show if you’ve overclocked the chip, but it doesn’t automatically void your CPU’s warranty tomshardware

Flott for bruktmarkedet, da slipper man å kjøpe et grafikkort som har minet bitcoins hele livet. Samsung derimot, bruker det for å bricke mobilen din dersom du prøver å tukle med den. Det er litt som fukt-indikatorene som alltid fjerner garantien din..

Thank you for considering my complaint, Ole Jacob

LUKE-10 - En rar ting som skjedde forrige uke

Da jeg først sa jeg kunne skrive noe til denne julekalenderen, tenkte jeg å skrive noe om tegneserieromanen jeg har laget de siste to årene. Samtidig så kjenner jeg på at jeg ALLTID snakker om tegneserien, og burde ha noe annet å komme med også. Men, har jeg egentlig noe annet å skrive om? Nesten hele livet mitt dreier seg jo om tegneserien for tiden.

Så kom jeg på: Heldigvis har det nettopp skjedd noe veldig rart med meg - og det har ingenting med tegneserien å gjøre! Hva i all verden? Jo, nå skal du få høre: Noen av dere følger kanskje @badesken på sosiale medier, og har fått med seg dette lille innlegget han skrev for noen dager siden. Haha, så morsomt! Det er jo helt sprøtt at en full fyr begynner å måke verandaen til en fremmed midt på natten. Joda. Men det som hverken stod i det innlegget, eller i Adresseavisens lille artikkel om hendelsen, er at han også kom seg inn i leiligheten til naboen til dem han hadde måket snø hos. Og hvem bor i den leiligheten? Jo det er meg, samboeren min Alexander, og katten vår Ellie.

Vi har en leilighet i første etasje, i et stille område på Tyholt. Man kan gå fra balkongen og rett ut i den fine skjermede hagen, og vi slipper derfor Ellie ut og inn av balkongdøren hele dagen lang. Og ofte så gidder vi ikke å låse den, selv når vi er borte en tur på dagen - eller når vi sover. For katten skal jo ut og inn støtt og stadig, og det skjer aldri noe på Tyholt.

Men natt til lørdag så skjedde det faktisk noe. Jeg våknet av lyden av en stemme, og føtter som gikk i stua. Jeg skjønte ingenting. Men jeg ble ikke redd, av en eller annen grunn. Jeg tror jeg tenkte det kanskje var sønnen til naboen, som gikk inn i feil leilighet ved et uhell. Jeg dyttet borti Alexander, så han også våknet. Og så bare kom det en fremmed fyr inn på soverommet vårt, og lyste på oss med lys fra mobiltelefonen sin. Han sa hei, og virket veldig blid og glad og bablet i vei på en litt usammenhengende måte. Vi skjønte ingenting. Så ville han ha en fist bump fra oss. Han fikk det, for hva gjør man ellers når man ikke er helt våken og en fyr vil ha en fist bump midt på natta? Og han sa noe om at han måtte gå og hilse på noen sin svigermor? Verden hadde fullstendig sluttet å gi mening.

Det neste som skjedde var at han sa pent ha det bra til oss, og gikk ut av soverommet og lukket døra. Og så låste han døra etter seg, for nøkkelen sto av en eller annen grunn i på utsiden av soveromsdøra. Og det var jo litt creepy å bli låst inne på eget soverom. Vi rakk å tenke på om vi måtte klatre ut av soveromsvinduet for å komme oss ut. Men Alexander banket litt på døra og ba han om å låse opp - og da gjorde han det, og sa unnskyld. Jeg tror ikke han låste oss inne med vilje. Men det ble bare tydeligere og tydeligere at han ikke hadde helt kontroll på virkeligheten for øyeblikket. Han klarte ikke å forklare hvem han var eller hva han skulle, og luktet sterkt av sprit. Men han var fremdeles blid, og på ingen måte truende. Han begynte å ta av seg jakka, som om han bare skulle slå seg ned littegranne. Alexander, som fremdeles bare hadde på seg underbukse stakkars, prøvde å fortelle ham at han måtte gå nå - men det virket ikke som om han forsto helt hvorfor han skulle det.

Så ringte naboen meg - hun sa hun hadde ringt politiet etter at han hadde prøvd å komme seg inn hos dem, og politiet var der nå. Hun nevnte ikke det med at han hadde måket verandaen hennes, men jeg vet hun ikke synes det var så morsomt eller hjelpsomt som det ser ut som på instagram. Det tok ikke lang tid etter hun la på, før politiet kom traskende rundt huset og opp på balkongen vår.

Politiet kom inn den ulåste balkongdøra, fikk mannen til å kle på seg jakka igjen, sjekket lommene hans for at han ikke hadde tatt noe, og tok ham med seg ut og vekk. Det var over like brått som det startet. Og vi sto igjen i en slags mild form for sjokk, en følelse av å ha hatt en rar drøm.

Så, det gikk helt fint! Ingen og ingenting ble skadet eller stjålet. Ingen ble livredde en gang - for vi var for forvirrede til å bli skikkelig redde. Den eneste konsekvensen var at vi slet med å sove resten av natta. Selv Ellie slet med å roe seg ned, men til slutt la hun seg i armkroken min og purret høyt i noen timer helt til vi alle sovnet. Dagen etterpå fant vi lua hans i stua. Den gikk i søpla.

Hele denne hendelsen er litt ukomfortabel å snakke om - og ikke bare fordi det var creepy å ha en fremmed på besøk midt på natta. Men også fordi jeg føler meg flau over at balkongdøren var ulåst. Det var på en måte vår egen feil at det skjedde - og samtidig var det jo ikke det. Men jeg kjenner litt på skammen, og er litt nervøs når jeg tenker på hendelsen. Selv om det også på et vis er ganske morsomt.

Jeg lurer på hva mannen følte dagen derpå. Husker han noe av det? Vi har fått vite litt om ham i ettertid, og han virker som en helt normal fyr på 22 år. Jeg ser for meg at han er skikkelig flau og ukomfortabel når han tenker på det, han også.

Vi sover heldigvis godt igjen nå, og ikke bekymre dere - vi skal huske å låse balkongdøra fra nå av!

LUKE-8 - Et juleevangelie om håndarbeid

Nesten alt jeg gjør på jobb foregår digitalt. Jeg jobber digitalt, hobbyene mine er digitale, resultatene kan bare sees digitalt, og når jeg reiser meg opp og går blir det jeg har gjort igjen. Det fikk meg til å ville plukke opp en hobby som resulterte i noe håndfast som jeg både kunne se fysisk mens jeg jobbet med det, og ikke minst se resultatene av etterpå. Noe jeg kan holde opp og si “Se! Dette laget jeg”.

Dermed vil jeg gjerne slå et slag, et lite juleevangelie om dere vil, for konseptet håndarbeid.

Søm og strikk er to måter å skape et klesplass på som kan virke ganske like. I alle fall trodde jeg det da jeg tok dem begge opp som covid-hobbyer. Jeg er tross alt, i likhet med mange andre her skulle jeg tippe, glad i og ganske flink til å følge algoritmer og/eller oppskrifter og gjøre ting nøye.

Når du syr, må du først dekonstruere et plagg du ønsker (eller betale noen for å gjøre dette for deg), fra et tredimensjonalt plagg som former seg rundt deg, til en samling todimensjonale flater. Deretter må du finne et materiale som passer i form, størrelse, farge, tekstur, og styrke, klippe det til i formene du trenger, og finne en måte å sette dette sammen igjen. Dette må gjøres på riktig måte og i riktig rekkefølge slik at du til enhver tid sjuler sporene dine. Litt som et puslespill.

Strikking på den andre siden er som 3D-printing, du vever materialet ditt direkte inn i den endelige formen det skal ta. Du finner en oppskrift, regner deg frem til mengde materiale du trenger, sammensetning fiber, og farge, og krysser fingre og tær for at du regnet riktig og ikke må kjøpe mer garn underveis, for å legge til mer underveis kan du bare glemme.

Hvordan?

Selve jobben med søm er raskere, det er en del forberedelser men hvert steg er ikke så langt eller komplisert, så lenge du bruker en symaskin. Det er også bare fantasien og evner (og budsjett) som setter grenser for hva du kan lage. Men, med alle forberedelsene det krever er det så mye setup at du fort vil gjøre alt sammen på én gang. Du havner fort i flytsonen, så da sitter du der til du er ferdig, før du plutselig ser opp. Det er mørkt ute, du har ikke drukket på 6 timer, du har vondt i ryggen og har glemt å spise middag. Men, plagget ble ferdig. Det er ikke en hobby som krever veldig mye tankekraft, men det krever nok konsentrasjon til at det er vanskelig å gjøre noe annet samtidig. Du KAN ha laptopen ved siden av deg med en film på, men du ender nok opp med å enten ignorere den, eller pause den og finne frem oppskriften din i stedet.

Strikk derimot, tar utrolig lang tid. Time opp og time ned med repetative bevegelser, der du saaakte men sikkert konstruerer plagget ditt. Det går kanskje saktere, men det er også den ultimate “gjøre noe med hendene mens du tenker på noe annet” oppgaven. Du kan velge å lage noe med akkurat nok variasjon til å holde deg interessert, men ikke så vanskelig at du må tenke veldig mye. Det er noe å gjøre med hendene mens du ser film, serier, eller føler du bare må fikle med noe. Det er også utrolig lett å gjøre bare litt av gangen, og ikke minst. Du kan gjøre det sittende tilbakelent i sofaen.

Så hva er riktig for deg? Det kommer litt an på. Med søm kan du lage uendelig mye greier, og du lærer mye som er nyttig i forhold til klær du allerede har. Legge opp bukser, ta inn eller legge ut klær som er for store eller for små, legge til lommer på klær som ikke har det men burde. Men det er en “IKKE SNAKK TIL MEG JEG ER OPPTATT” hobby, der du gjør skippertak og er sliten og støl etterpå. Opp i mot strikk, der du sitter på sofaen og sipper kaffe og har noe å holde på med i stedet for å scrolle på telefonen samtidig som du også ser på TV. Det sies også at dette er en måte å holde hendene opptatt mens du sitter i videomøter som ikke er å fikle med en hårstrikk, en kopp, eller brillene sine, men dette ville jeg sett an stemningen på. Så må du også bare huske å aldri gjøre noe feil, for gjør du noe feil i strikk kan du som regel bare glemme å reparere det, du må rekke opp alt du har gjort ned til feilen for å gjøre det på nytt. Og så tar det gjerne et par uker å lage noe, mot et par kvelder med symaskin.

For en ekstra bonus, om du har et lite barn og to katter og/eller er i situasjoner der du plutselig må legge fra deg alt du holder på med og gå, er strikketøy ganske mange ganger lettere å kaste fra seg. Ingen “katt sitter fast i symaskin” redsel.

Uansett, ender du opp med noe håndfast du kan vise frem etterpå og si JEG HAR LAGET DETTE! Og uansett hvor brukbart det ble, så er det en veldig fin følelse når du ellers bare jobber digitalt.

LUKE-9

I en tid før grafiske brukergrensesnitt pleide IT-folk å sende slike julehilsener til hverandre:

     ◆                                     ◆
             ⎽⎽⎽⎽⎽⎽⎽⎽┌┐⎽⎽                 / \
 ↓          /        └┘  \               / → \
            ┬────────────┬              / °  °\
────────────┤ ┼┼ ┌──┐ ┼┼ ├─────────────/ ↓~ °  \
            │    │-.│    │            /⎽⎼─┬─┬─⎼⎽\
            └────┴──┴────┘              ┌─┴─┴─┐
                                        └─────┘

Denne kommer fra et arkiv av “VT100-animasjoner”, mange stammer fra 1980-tallet.

Disse er jo hyggelige og fine, men… 🤔 ASCII-standarden fra 1963+ inneholder bare 128 symboler og ┐, ┴ og ◆ er ikke blant dem — Unicode og UTF ble jo ikke oppfunnet før på 1990-tallet! Jeg leste filene direkte, så hvordan virker dette egentlig?

VT100 er en dataterminal som ble utgitt i 1978 (fysisk maskin, produsert av Digital Equipment Corporation, DEC) og manualen sier:

The VT100 has many control commands which cause it to take action other than displaying a character on the screen. In this way, the host can command the terminal to move the cursor, change modes, ring the bell, etc. […]

Character set	G0 designator
United States (USASCII)	ESC ( B
Special graphics characters and line drawing set	ESC ( 0

Så hvis terminalen mottar tegnene ESC ( 0 bytter den tegnsett til Special graphics and line drawing.

Mange av disse kontrollkodene er standardisert i ANSI X3.64 og X3.41/ECMA-35(1980), men hvilke tegnsett (B, 0) som implementeres er ikke spesifisert.

Uansett kan vi lese i Linux-dokumentasjonen om Console Controls:

ESC (	Start sequence defining G0 character set (followed by one of B, 0, U, K, as below)
ESC ( B	Select default (ISO 8859-1 mapping).
ESC ( 0	Select VT100 graphics mapping.

Jeg liker at plattformer har bakoverkompatibilitet, og dette er et heftig eksempel. Jeg kan her nyte, rett ut av boksen, innhold og kontrollkoder produsert for 40 år siden, på min moderne Mac eller Linux-maskin.

La oss i denne adventstiden sette pris på all kode og innhold skapt i 2023 og tidligere, som fortsatt virker som det skal 🌟

Min gave til dere i denne kalenderluken er julehilsen fra fortiden:

printf '\033[?25l' # skjul markør
curl -s http://artscene.textfiles.com/vt100/xmas2.vt \
| node -e 'require("fs").readFileSync(0).forEach((b,i)=>
    setTimeout(()=>process.stdout.write(Buffer.from([b]).toString()),i))'

—Richard Tingstad

LUKE-7 - Jeg havde en eksistensiell krise på polet i dag:

Hadde av noen rar grund lyst på whiskey - måske fordi jeg er overarbejdet - måske bare fordi det er koldt, mørkt og kedeligt langt inn i den kolde november sjæl.

Det gav sig under alle omstændig til udslag i en uanstændigt tur på polet - denne gang den på Karl Johan - ved siden af nisseland - til lyden af julemusik og lukten af friteret sukkerholdig gjærbaks og skrikende forbruksfikserte ungdom med foreldre med dårlig samvittighed på slæb.

Jeg så en medarbejder i det jeg trådte ind i butikken. Turde ikke møde hans blik - han ignorerte på høflig vis meg med det samme, med kun den overlegenhet som storby Pol-ekspedienter kan

han kunne jo godt se at jeg er sådan en, som egentligt ikke riktig ved noget som helst om god sprit - at jeg er en af de der som drikker alkoholfri øl i helgene for ikke at ødelægge meget efterstræbet nattesøvn. Med andre ord: En mann med et lettere apatisk blik, men dog med et stødig skridt fandt jeg hurtigt min vej til Whiskey afdelingen.

Her ble det klart for meg, at jeg var ute på dybere vand, end først antaget.

Jeg liker jo egentlig ikke spesielt godt whiskey - eller - jeg liker jo Burbon på et vis. En amerikansk perversion af de finere angelsaksiske traditioner for fad-lagring og tung druk.

Så der sto jeg. Hadde lyst på whiskey, men egentlig Burbon og så heller ikke det, for jeg tenkte ved meg selv: hvem drikker rent Burbon? Så jeg sto å så på Jack Daniels og Kentucky Burbon og følte meg mer og mer fortabt. Sådan holdte jeg på i mellem 5 - 10 minutter før jeg besluttede mig for at en stor flaske Burbon heller ikke slo an.

Flere mennesker kom og gikk rundt meg. Opslugt i deres egne tanker og opgaver. Jeg følte meg Klein som jeg stod der. Fortabt. Uden mål og mening. Det var efterhånden blevet meget varmt at stå i min vinterjakke inde på polet.

Da en mand med overvældende kraftig bållugt gik forbi mig, gik det op for mig - jeg måtte velge meg et nyt dogme for min søgen! Og som En slags messias som skulle lede meg til den trygge stald , bestemte jeg mig for at gå efter den whiskey med mindst røg-smag! OG siden jeg jo egenligt ikke så godt kan lide whiskey: den mindst flaske …

Her slutter historien om mit indkøb af den mindste flaske Dalwhinnie Single Malt som findes på monopolet.

Jeg drak et glas med massere is her til aften og var meget positivt overrasket.

Frelst fra røgen og ind i varmen.

den mindste flaske dalwhinnie single malt som findes på monopolet

LUKE-6 - Kunden tar alltid feil!

Eller? Har kunden alltid rett?

Det er en vanskelig balansegang. Ofte har vi rett i at de ikke har testet nok med markedet. Men, betyr det at vi alltid skal utfordre kunden på hypotesene sine? At vi alltid skal rykke dem tilbake til start? Når skal vi la tvilen komme kunden til gode, uten at det betyr at vi aksepterer alt uten å verifisere? Jeg har tenkt mer og mer på at vi må starte der kunden er, og ikke la oss styre ned i detaljer de allerede (mener de) kan fordi vi selv har behov for å forstå. Hvordan skal vi ha guts nok til å ta en sjans, basert på kundens kunnskap? Hvordan skal vi bruke målinger for å gjøre en avsjekk av hypotesene i det markedet kunden har valgt seg? Når skal vi utfordre sannhetene, og hvordan gjør vi det på en måte som er genuin, effektiv og styrker relasjonen vår til kunden?

Synliggjøre hvilken risiko som tas

En av grunnene til at jeg messer om et felles språk er økt evne for oss å fortelle hvilken risiko det er å bygge noe før vi har nogenlunde koll på hva som skaper verdi for kunden. Noen ganger er kunden ganske sikker i sin sak og da er vel det enkleste å fortelle dem hva det betyr for oss i et produktutviklingsperspektiv (verdens lengste ord), ved å plassere ideen på s-kurven. S-kurven funker til to supre ting med en kunde:

Si noe om hvordan et produkt/et selskap utvikler seg (som regel veldig gjenkjennbart)
Og si noe om hvilken risiko som er størst i hvilken fase og hvordan vi jobber for å kontre dette

Når vi da plasserer ideen deres på forskjellige stadier i s-kurven kan vi så snakke om hvilken konsekvens det har å starte på starten eller å starte med skalering (der de fleste mener å være). Det er sjans det er helt fint å la kunden ta, så lenge de vet at det er det de gjør. Et valg tatt med åpne øyne er mye enklere for dem og oss å navigere i etterkant.

Skille mellom vårt eget behov for å forstå og markedets egentlige interesse (kanskje spesielt i B2B)

Denne er vrien, synes jeg. På mange måter må vi forstå en god del for å designe og bygge smart. Her har vi fordelen av å erfaring som vi kan trekke på, aller helst på tvers av alle i Iterate (her kan vi bli bedre). Men ikke alle har denne fordelen i seg selv eller god nok kontakt med kollegaer til å trekke på deres erfaringer. I tillegg så er vi godt oppdratt til å trekke alle gode ideer i tvil dersom ingen, eller veldig få, har betalt for en tjeneste/produkt enda. Vi er helt avhengige av å forstå verdi gjennom hva kunden gjør, på ekte. Kanskje ville vår usikkerhet bli mindre om vi har bedre læringsarenaer på tvers, og flere måter å hekte oss inn på andres kompetanser i prosjekt. Kanskje vi ville bli bedre på å ta utgangspunkt i kundens hypoteser dersom vi samlet sett vet at vi ikke blir «tatt» på å feile litt lenger ned i løypa (ref punkt 1). Her har jeg egentlig et veldig stort spørsmål: hvordan balanserer vi vårt eget behov for å forstå med kundens forståelse av markedet vi skal inn i? Jeg har en følelse av at vi blander kortene her.

Bruke ekte data som navigator

Uansett hva motivasjonen vår for å utfordre kundens hypoteser er så synes jeg det er superfint å ikke mene så mye om hypotesene, men designe tester som gjør at tall og intervjuer kan vise oss veien videre. Det er på en måte ikke min jobb å mene noe om kundens løsning, de vet etter all sannsynlighet mye mer enn meg. Det min jobb er, vår jobb, å sikre at vi beveger oss stadig nærmere en løsning som kunden til kunden elsker. Det vet vi når kunden, tross mangelfull funksjonalitet og småfeil, likevel velger å bruke det vi lager. Så lenge vi samler ekte data, og bruker den ofte, så kan vi gjerne starte der kunden vår mener verdien ligger. Og justere kursen etter hva tallene indikerer. Da vet vi også når vi skal utfordre, noen ganger trenger vi ikke si det, engang. Alle ser jo at ingen vil ha når tallene kommer på bordet..

Unngå stillingskrig

En liten tilleggstanke. Når vi bruker ekte data aktivt vil vi ofte kunne diskutere veien videre mer effektivt, det er tallene som vi må forstå - vi unngår stillingskrig basert på min og din mening. Det er det ingen av oss som liker, og både vi og kundene våre blir sure. Ingen liker å være sure på jobb. Kanskje ligger løsningen i å ta det kunden sier for gitt, for så å designe gode eksperimenter som gir oss ekte data å justere etter. Da blir det både felleskap, læring og økt sjanse for å skape noe av verdi ♡

LUKE-5 - Om å lære offentlig

Jeg lærer meg Haskell, og har valgt å gjøre det offentlig i kanalen #thusan-lærer-haskell.

Hvorfor?

Jeg har et ekstremt behov for anerkjennelse.
…
…
…
Jeg har et ekstremt behov for anerkjennelse.

Det kan være vanskelig å lære seg nye ting. Bøker og ressurser på internettet hjelper. Finne andre å lære sammen med hjelper. Finne noen som kan lære bort, hjelper kanskje enda mer. Så, hvordan finner man disse menneskene i Iterate?

Obvs (forkortelse for obviously, obvs), så fins det mange måter å finne disse på lol (forkortelse for “jeg har aldri vært kul”). Jeg valgte å lage kanal og annonsere at jeg skulle poste om læringsprosessen. Fordi, jeg har et ekstremt behov for anerkjennelse.

Det har (inntil videre) hatt følgende effekter:

Asynk diskusjoner om noe jeg har tatt opp i posten min. F.eks. denne som kom etter at jeg kommenterte at koden min føltes kanskje litt imperativ.
Kommentarene er kjempe verdifulle for meg.
- Mange av de som kommenterer på postene mine ser jeg ikke daglig, og det er jo ikke sånn at man nødvendigvis har tid til å loke med Haskell ila. arbeidsdagen.
- Har opplevd at noen tar meg til side når vi møtes fysisk og dropper en eller annen Haskell fun-fact.
- Blir fortalt om Haskell konsepter, uten at jeg har ramlet over det selv. Som f.eks. currying og pointfree
Loggføring av min innsats. Det har mange naise effekter. Jeg kan lese tankene jeg gjorde meg opp om forrige økt, i tillegg til å se på koden jeg har skrevet. Det er nais, fordi det har hittil gått i snitt litt under 8 dager mellom hver økt. Jeg husker ikke middagen jeg spiste for 8 dager siden.
Det å skrive ned ting mens jeg jobber med det, gjør at jeg effektivt rubber-ducker med meg selv. Som har ført til at jeg noen ganger løser problemer jeg ikke skjønte svaret på før jeg begynte å skrive ned problemet.

Jeg tror man har lyst til å hjelpe folk som prøver. Kanalen er et bevis på at jeg prøver, og jeg velger å tro at man kanskje blir litt gira av det og hjelper til. Det at folk følger med gjør at jeg føler meg accountable og faktisk skriver ned ting (selvom det ikke alltid er bra).

Oppfordrer flere til å lære offentlig! Det er kult å se hva folk bryner på, og potensielt kunne bidra til det.

Sist men ikke minst, takk til alle som gidder å lese og hjelpe. Det setter jeg utrolig stor pris på.

LUKE-4 - Code Coverage

Jeg digger code coverage.

Code-coverage gir meg mulighet til å se hvilke deler av kodebasen min som har kjørt og ikke har kjørt. Typisk samler man inn code coverage når man kjører tester. Da får man se hvilke linjer med kode som testen har “aktivert” og ikke aktivert.

Se på eksempelet over. Dette er litt Rust-kode fra den virtuelle maskinen i Unicad, men hva den gjør er ikke så viktig. Kode merket med rødt blir aldri kjørt, kode uten farge blir kjørt og i margen kan man se antall ganger koden har blitt kjørt. Kode merket med blått er en “branch” som har kjørt et annet antall ganger enn den linjen den er en del av.

Her kan vi se at mesteparten av koden blir kjørt i testene, med noen få unntak:

binary_op feiler aldri i en test, så feilmoden der blir ikke aktivert (spørsmålstegnet er rødt)
self.negate feiler heller aldri i en test
Ingen tester får en runtime_error med VARIABLE is undefined

Så hva betyr det? Hva gjør vi med den informasjonen?

Først to ord om hva som ikke er nyttig. Code Coverage kan regnes ut som et tall, hvor mange prosent av koden min er dekket av testene. Og idet man har et tall er det lett å falle for fristelsen til å optimalisere det tallet. “I denne kodebasen skal vi ha 100% code coverage”, eller enda værre “i dette selskapet skal all kode ha code coverage på 100%”. Det er en dårlig idé av mange grunner, en av dem er at det er ganske enkelt å skrive dårlige tester som dekker mye kode uten å være særlig nyttige.

Men det finnes mange gode grunner til å sjekke ut code-coverage. Jeg tenker på det som et nyttig verktøy når jeg skriver tester, ikke som et tall jeg skal prøve å få så høyt som mulig.

Ofte skriver jeg tester etter jeg har skrevet koden (selv om test-først er et nyttig verktøy er det ikke noe som alltid fungerer). Da er det veldig nyttig å se på code-coverage før og etter jeg har skrevet en test. Hvilke del av koden var rød før, men blir kjørt nå. Stemmer det med det jeg trodde skulle skje? Om ikke, så betyr det kanskje at min mentale modell ikke stemmer med koden. Det er en gyllen anledning til å oppdatere min mentale modell til å bli bedre.

Skal jeg gjøre en refaktorering er det ofte nyttig å starte med å se på hvilke deler av den gamle koden som ikke er testet, og prøve å skrive tester for den.

Har jeg en bit kode som jeg tenker jeg har testet ut alle varianter av, titter jeg gjerne på code coverage. Kanskje får jeg meg noen overraskelser. Om jeg ser noe kode som er rødt, hva betyr det? Er det feil i testene, mangler jeg kanskje en test? Eller er det feil i koden? Kanskje jeg har en kodebit som ikke trengs?

Hvis jeg trenger en pause en dag, og har lyst til å gjøre noe annet kan jeg bruke litt tid på å se over code-coverage-rapporten for kodebasen jeg jobber i. Se om jeg finner noe kode som jeg mener burde vært testet, men ikke er det. Prøver å lage en test som gjør at koden kjører. Sjekker ut code-coverage på nytt, endret det seg?

Om jeg ikke klarer å lage en test som kjører koden, kanskje koden ikke trengs?

Hvilken kode mener du er viktigst å teste?

Er det noe kode som ikke er så viktig å teste?

LUKE-3 - Risikoanalyse i flere land

Noe av det beste jeg vet er å se på problemer fra forskjellige vinklinger. Den gaven håper jeg å kunne gi videre til dere i min juleluke. Jeg skal fortelle om to vinklinger risikoanalyse kan ha. Grovt forenklet som den franske 🇫🇷 og den tyske 🇩🇪.

Risikoanalyse viktig på en måte som avslører verdiene våre, angår samfunnet, og som mange derfor har en mening om. Hva er risikoen ved vaksinering, å legge en motorvei gjennom byen eller å utsette byggingen av et nytt sykehus? På et eller annet rom, eller kanskje i en mailboks, ligger en stor bunke med ark. I et møterom i tredje etasje går noen gjennom en powerpoint presentasjon med kule grafer og Microsoft fonter.

Her kommer to typer slides du lett kunne se i en sånn bunke. Hver og en knyttet til et land, så blir det lettere for deg å huske dem i ettertid. Begge brukes når det kommer til risikovurderinger av transportsystemer.

GAMAB 🇫🇷

GAMAB er en forkortelse for Globalement Au Moins Aussi Bon¹, og er kanskje noe av det franskeste du kan si? Det oversetter til noe som: “Som helhet, skal systemet være minst like bra”. Så vi ønsker alltid å betrakte systemets risiko som en helhet. Alt vi gjør med systemet burde alltid være like bra, eller bedre som det alltid har vært. Regner med det finnes en annen metode for å se på nye systemer, men har ikke sjekket.

MEM 🇩🇪

I Tyskland er det vanlig å bruke “Minimum Endogenous Mortality”. Tyskerne ser på systemets bidrag til dødelighet, gjennom noe de kaller “Teknologiske dødsfall”. Kortfattet er dette dødsfall som skyldes systemet ditt, eller effekter av systemet ditt. Maskinulykker, ting du bare gjør på det stedet (sportsulykker også), defineres med bokstaven R og måles i dødsfall per person per år.

Vi lager oss en baseline Rm for den gruppen mennesker som har lavest dødelighet. Dette tallet er lavest for de av oss mellom 5 og 15 år. Så setter vi oss regelen at systemene våre ikke får lov til å øke dødeligheten til denne gruppen betraktelig. Det er rett og slett regelen for MEM. Nå mangler vi bare noen tall, så si at vi har:

Rm = 2*10^-4 dødsfall per person per år
Maks økning = 10^-5 dødsfall per person per år

Så er risikovurderingen din basert på hvor mange dødsfall du ser for deg per person per år.

Samme problem, to løsninger

Så skal vi sette i gang med den utbedringen vi planla for transportsystemet vårt? Vel, det spørs litt. Er den bedre enn den gamle, eller går den over smerteterskelen vår?

BONUS

For de av dere som ikke har fått nok, så finnes det mange flere måter å se på risiko. En av mine favoritter er et FN prinsipp vedtatt i 1992 i Rio de Janeiro. The Precautionary Principle:

Where there are threats of serious or irreversible environmental damage, lack of full scientific certainty shall not be used as a reason for postponing effective measures to prevent degradation

Eller i mine ord:

The absence of evidence, is not the evidence of absence.

glɔbaləmət‿ o mwɛ̃z‿ osi bõ, for fonetiske nerder.↩︎

LUKE-2 - Headache

I shouldn’t be responsible for what I say
Someone else should be responsible for what I say
There will always be baskets and benches
The cow is for land and the horse is for water

Dette er et utdrag fra mitt favoritt-album fra 2023. Et overraskende tilskudd på lista, delvis fordi albumet bare dukket opp, men mest fordi det tilhører sjangeren “spoken word”. Eller poesi eller monolog, over beats. Ok, så er det ikke så langt unna hiphop, og jeg er fan av produsenten, Vegyn, fra før, men likevel, dette er noe helt nytt for meg. En varm, elegant og britisk mannlig stemme fører meg gjennom en konstant strøm av store og små tanker, og forskrudde anekdoter og refleksjoner. Det henger ofte ikke på greip, men samtidig så har nettopp ordene truffet meg, som musikk-ord sjeldent gjør (jeg er opptatt av alt annet enn tekst når jeg hører på musikk), og ved et par anledninger har jeg til og med grått en skvett. Så det har vært en opplevelse av at, poesi kanskje er noe for meg?

Jeg skriver dog ikke om Headache for å gi en anmeldelse, men fordi jeg plutselig mye senere oppdaget noe som liksom forkludret denne fine oppdagelsen. Det har seg nemlig sånn at stemmen som bærer hele opplevelsen er AI-generert. Og det ble jeg rett og slett skuffa over å høre. Jeg hadde jo blitt kompis med denne kloke fortelleren over timesvis med lytting, og jeg følte han formidlet nære, intime opplevelser så ekte, og så sårt. Jeg kjente på nostalgi, og følelser jeg kunne relatere på et intuitivt plan. Da kan det hende at jeg plutselig følte meg litt snytt. Premissene er på en måte urettferdige. På den annen side, hva har det å si? Var ikke opplevelsen min det samme? Burde jeg være glad for at jeg ikke visste om det?

Dette er interessant, fordi det belyser hva vi (jeg) verdsetter med kunst. Vi er fortsatt inne i en tid der man ikke ønsker å skryte av at man har brukt AI til å skape noe. Blant annet fordi det faktum at noen har lagt energi, innsats, kompetanse og erfaring inn i et stykke arbeid, er noe vi anser som verdifullt og viktig i den kunsten vi konsumerer. Vi vil ikke like et million-maleri bedre, dersom vi får vite at det var slengt sammen på 15 minutter, og for ordens skyld, det var det antakeligvis heller ikke. I tillegg til fraværet av det menneskelige, er det nettopp opplevelsen av at AI-verktøy er en slags “snarvei” til et ferdig resultat som vi ikke synes hører hjemme i kunsten.

Jeg har forøvrig ingen agenda eller ønske om å nå en konklusjon med disse refleksjonene. Det bør noteres at selve teksten, de rare fortellingene i Headache-universet, er skrevet av en ekte person (poet) ved navn Francis Hornsby Clark. Det har mye å si. Det er en stor forskjell på å bruke AI som et hjelpemiddel for å formidle, og det å la AI fullt og holdent gjøre kreativt arbeid for deg. Så jeg skal fortsette å høre på Headache, og jeg synes du skal sjekke det ut. Selv om jeg savner bildet av den ekte, britiske fortelleren, som aldri fantes. Beklager at du nå vet det.

LUKE-1 - Jeg liker norske valg

Jeg liker Stortingsvalget. Selve demokratiet og sånt er ganske ålreit, men nå tenker jeg på selve prosessen rundt det å velge representanter til nasjonale forsamlinger. Mange U-land som the United Kingdom og USA har ganske dårlige mekanismer for å velge sine representanter. Her til lands syntes jeg vi har fått det bedre til. Jeg tenkte min lukegave til dere kunne vært å forklare hvorfor.

Lokal representasjon vs hele landet.

I de fleste er land er nasjonaleforsamlingen bygget opp av representanter fra mange lokale valgkretser. Storbritannia sitt underhus består av 650 delegater som representerer én valgkrets hver. Dette betyr at den som får flest stemmer i hver valgkrets, representerer den valgkretsen. Dette er ikke bra! Se for deg en valgkrets med to partier hvor det ene vinner med 52% av stemmene. Da er i praksis 48% av valgkretsen ikke representert, og velgerne av det partiet må bare håpe at deres parti klarer å gjøre det opp for det andre steder.

Dette systemet: first past the post, winner takes all har mange uheldige konsekvenser. Det heller mot et to-parti system som sjeldent klarer å representere befolkningen særlig godt. Det fører også til forkalkninger: det er ikke noe vits for partier å kjempe over “sikre” valgkretser, hvor et parti vinner med f.eks 75% av stemmene. Representanter fra slike kretser sitter gjerne over mange perioder og mister kontakten med kretsen sin og slutter å kjempe for dem.

Vi ser dette veldig tydelig i USA når det skal velges president. Det er ikke noe poeng for demokratene å bruke masse tid og ressurser på f.eks South Carolina hvor republikanerne får jevnt over >60% av stemmene. Mesteparten av tiden, pengene og løftene går til vippestatene hvor det faktisk er mulig å vinne alle delegatene fra den staten.

Løsning: flere representanter fra samme valgkrets!

Det er egentlig ikke verre enn det. I Norge har vi 19 valgkretser som til sammen sender 150 mandater til Stortinget. Disse mandatene er fordelt på befolkning og areal. Siden samme valgkrets får sende flere delegater, kan man matche disse opp mot hvordan kretsen stemte som helhet, heller enn å la vinneren ta alle mandatene. Dette er heller ikke perfekt siden mindre partier som ikke er store nok til å få nok stemmer til ett mandat blir ikke representert. Men det løser vi (nesten) med:

Sperregrensen: The secret sauce

Et av knepene vi gjør i Norge som jeg syntes er ordentlig kult er at vi har 19 såkalte utjevningsmandater (en per valgkrets). Etter at alle stemmene er talt opp og de 150 distriktsmandatene er fordelt, ser vi hvordan denne mandatfordelingen sammenligner med hvordan hele landet stemte. Det som ofte skjer da er at mindre partier som gjerne ikke er store nok i hver enkelt valgkrets, men er ganske populær på nasjonal basis (fler enn 4% stemte på dem) er underrepresentert på Stortinget.

Da har vi en algoritme som fordeler utjevningsmandatene slik at Stortinget i større grad matcher hvordan hele befolkningen faktisk stemte. Dette gjør at mindre partier likevel blir representert, og at din stemme på et av disse partiene likevel har noe å si. Venstre fikk f.eks utjevningsmandatet for Sogn og Fjordane, selv om de bare fikk 2.3% av stemmene der.

Så bruk stemmen din, den teller mer enn du tror!